En venn

En gang i november fikk jeg en nettvenn. En venn jeg har snakket mye med, og ofte. Gjerne om ting som kan være godt å snakke om med en utenforstående. Denne vennen følte jeg på en måte en absurd trygghet hos. Jeg kunne snakke om alt. En venn jeg hadde følelse av at hadde bagasje fra hva livet kan bringe. Og etter hvert fikk jeg også bekreftet at det stemte.

Jeg har aldri sett på denne vennen som noe mer enn en venn, men litt fjas har det jo vært om tidligere liv osv.

Det har vært mye prat om å møte denne vennen, men det ble liksom aldri noe av. Så jeg tenkte at det aldri kom til å skje.

Helt til Fredag 20 juni, og jeg ble spurt om jeg ville møte min venn i Oslo. Joda, jeg ville jo det, men jeg trodde jo egentlig ikke det kom til å skje nå heller. Og samtidig ga jeg jo egentlig litt faen også... men så satt jeg altså på toget til Oslo dagen etter.

Jeg har vel aldri vært så nervøs og spent på å møte noen før. Men den dagen er jeg sikker på at hjertet mitt hadde galoppert ut av brystet mitt om det kunne. Jeg hadde ingen forventninger, men var fryktelig spent. For jeg skulle møte den vennen, fra en plass oppi nord, som jeg hadde snakket så mye med.

Jeg kom fram til Oslo 20 minutter før vennen min, og var veldig glad for det. For jeg var faktisk grusomt spent, og en smule nervøs, blandet med trøtthet og sult... det betyr jo bare en ting: dårlig ånde...

Så jeg gikk meg en tur gjennom Rimi, og fikk med meg en pakke kokt skinke, en iskaffe og en flaske vann. folk må jo ha syntes jeg var en merkelig skrue som sto der midt på Oslo s og gnagde meg gjennom en pakke kokt skinke i rekordfart, etterfulgt av en iskaffe på styrten. Men uansett hvor merkelig enkelte kanskje syntes det var, så gjorde det nytta si. Jeg ble mett, og jeg våknet litt mer.

Så ringte min venn og spurte hvor jeg er. Jeg fortalte at jeg sto utenfor spor 10... og der sto jeg og så mot spor 10 i en evighet... jeg hadde jo erfaring med at denne vennen gjerne "skal bare" og er "født noen timer for sent"... men så dukket det opp en høy tynn mann med litt for kort bukse. Det er min venn. Jeg tvilte ikke et sekund på det! Det tok litt tid før han så meg. Jeg så han gå fram og tilbake under skiltet for spor 10. La merke til at min venn er en noe rastløs sjel... han gikk fram og tilbake mens han så seg om. Han så meg åpenbart ikke der jeg sto, bare fem meter unna. Han begynte å klappe på lommene sine etter telefonen mens jeg gikk bort til han. Han krasjet nesten i meg da han oppdaget meg...

Jeg ble møtt med et noe nervøst smil og et kyss. Det var litt rart med det kysset. Og det var rart å endelig møte han.

Det ble til at vi gikk til festningen og ble sittende der en stund å snakke om forskjellige ting. akkurat som om det skulle vært på nett. Bortsett fra at dette var i det virkelige liv. Flere litt stive kyss fulgte. samt litt klemming... så ble det kaldt, og tresmaken i rumpa meldte sin ankomst. Det ble på tide å bevege litt på seg, og vi endte opp på grand hotell, på jakt etter baren på toppen. Jeg var noe skeptisk, og det merkbart også, men jeg fulgte etter med en spøkefull tone om at jeg kanskje burde snu og stikke av før det var for sent. Men baren ble funnet og kaffe og brus ble inntatt. Og selvfølgelig mer prat, litt keitete forsøk på varming, og flere kyss, som ikke var så stive lenger. Vi ble sittende sånn å snakke lenger enn vi trodde, og tiden for å vende nesa mot toget kom så fort... Hvor ble det av tiden? Jeg var ikke i tvil om jeg likte denne mannen veldig godt. Bedre enn jeg hadde regnet med... men bak i hodet surret jo tanken om å gi litt faen, og ta litt lett på ting enda.

Jeg ble med på toget tilbake til Østfold sammen med han, men ikke hjem til Sarp... dette var jo planlagt, og jeg tenkte ikke så mye på hva som ventet meg mens vi pratet bort de tjue minuttene fra Oslo til Ski. Heller ikke da vi pratet bort bussturen fra Ski til Askim. Eneste jeg la meg i merke var at det var litt vel kaldt i Ski den natten, og at å se på at veien snodde seg i mørket foran bussen var veldig beroligende og behagelig. Eller var det mannen ved siden av meg som hadde den effekten på meg? uansett var jeg ikke oppmerksom på det da.

Bussturen tok slutt, og i Askim var det kaldt. Grusomt kaldt! Så det ble naturlig med en litt tettere varming. Men det skjedde noe under den varmingen der. Noe jeg over hodet ikke hadde forventet. Jeg følte jeg hørte til der, inntil han, med armene rund han under jakka. det ble mer kyssing... på grensa til klining! Og de var langt fra stive nå...

Det ble lite soving den natta, og da jeg ble kjørt hjem kvelden etter, og han dro i halv tre tiden på natten hadde møtet vårt vart i langt over 24 timer. Og jeg lurte på når jeg så han igjen. Og så han igjen gjorde jeg... To dager etter...

Jeg klarte nesten ikke tenke på annet. (Det klarer jeg ikke enda) Det var som å være fjorten år igjen, men jeg er ikke fjortis lenger, og livet er langt fra bekymringsløst. Det gjelder også kjærlighetslivet...

Men jeg tør påstå jeg fant mannen jeg hørte til hos den kvelden i november. Jeg visste det bare ikke da...