Julen 2010

En liten oppsummering av julen i bilder

julemiddagen kommer ut av ovnen og alle er ferdig pyntet,

selv om det var et lite tiltak å komme seg i dusjen og få på seg fillene...

juletreet ferdig pyntet og med gavene plassert... og selvfølgelig pappa og min tante i bakgrunnen, inne på kjøkkenet som pappa er så stolt av (all grunn til det, for det er virkelig fint)

En av de mange papirstjernene jeg har laget til juletreet...

En av de mange ullsoppene jeg kjøpte på Søstrene Grene i fjor...

En sløyfe jeg også har laget mange av til juletreet...

 



Min kusine Tone, og min tante og hennes kjærste kom å feiret jul sammen med oss.

Papi, min tantes hund

Lyset ble så fint at jeg bare måtte ta bilde av det...

julaften ble en koselig kveld med pent kledde mennesker, god mat, riskrem, kaker og sjokolade. For ikke å snakke om mange fine presanger:)

Troy, Min "kjærste" Troy lar ingen mulighet til kos gå fra seg. Han er virkelig en god gutt! Pynta seg har han også gjort.

Også skal vi visst gå till for nære linsa...

Mamma hjemme hos mormor 1. juledag. mer mat og kake og marsipangris til meg, selv om det var to mandler i den riskremen... noen som har juksa?

Min kusine Anne (som viste fram de papirstjernene jeg bare måtte prøve meg på) og hennes datter Mia. Også hjemme hos mormor.

jeg laget en liten bårebukett jeg la ut i vår egen lille private gravplass. men Letheren rakk desverre å bli tørr og rar...

Her er den lagt ut til Miss og Timmi, som døde i April 2009

Tine

Dagen ingen med firbente venner vil tenke på...

Det å ta avgjørelsen om å avlive sin kjære firbente venn kan være tøff og smertefull. Og slik man ønsker det skal skje, vil mest sannsynlig ikke skje. Sånn ble det da Miss døde. Jeg ville hun skulle få en naturlig og fin død slik katten til sjefen min fikk. Han fikk en naturlig død hjemme i kjente omgivelser. Slik ville jeg Miss skulle få dø også. Og om hum måtte avlives ville jeg dyrlegen skulle komme hjem til oss. Ingen ting av dette gikk i oppfyllelse…

Vi kunne jo selvsagt tatt henne med oss hjem igjen for å få besøk noen dager etter, men der og da føltes det helt feil, og det føles feil enda. Det ville rett og slett vært egoistisk å gjøre det, slik som situasjonen var.

Hun klarte jo ikke å ta til seg næring og hadde veldig vondt ut fra hva dyrlegen fant nede i halsen hennes. Og når slike ting oppstår er det ikke så viktig hva man selv ønsker, men hva som er best for den firbente.

Jeg vil alltid plage meg, og være sårt å tenke på, at Miss hadde vondt den siste tiden. Og mest sannsynlig var sulten fordi hun ikke klarte å ta til seg næring.

Det er da man tenker og ønsker at dyrene kunne si med ord hva som plager dem.

Björk - It's Oh So Quiet

Jeg har alltid likt Bjørk. Stemmen er noe unikt og spesielt, og jeg kjenner den igjen når jeg hører den, selv om jeg ikke akkurat har hylla og hardisken full av musikken...
Og nå i det siste har jeg lagt merke til at Disney Channel bruker en julesang hun synger. Men videoen hun har laget sier ingenting om jul... heller musical...
Flere har jo spilt inn denne sangen og den er vel mer "julete" og mindre "julete" fra artist til artist. Har ikke  lyktes i å finne noen annen musikkvideo av denne sangen heller. Og om jeg har skjønt det riktig kommer originalen fra Betty Hutton, som spilte den inn i 1951, men med et annet navn. Bjørk er vel ikke akkurat den man forbinder med stille mørke og ro heller
Så er det egentlig en julesang?
Fin uansett:)

Det er noe som mangler...

Den dagen Miss døde hadde jeg avtalt med en veninne at hun skulle være på besøk en stund fordi dette ville være lettere for henne en liten periode... Og det har på mange måter vært utrolig godt å ha en veninne her. Det har fått meg til å tenke på noe annet noen ganger. Men den tiden jeg var alene eller skulle sove vandret jo tankene avgårde dit de selv vil.

Og nå som min venninne har reist hjem igjen kjenner jeg tomheten enda sterkere enn jeg har gjort de to siste ukene. Miss har jo alltid vært der. Og da jeg dro fra mamma og rett på jobb i dag kjente jeg et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde vært hjemme i natt, men så kom jeg på at det ikke er noen der hjemme som venter på meg. Slike følelser dukker stadig opp. Det føles rart å ikke trenge å sjekke mat og vann før jeg går ut døra, ingen kattedo å ta ut av, og ingenting som må ryddes unnav før jeg går å legger meg... Jeg trenger heller ikke å spare aviser til å ha under do i tilfelle uhell...

i tillegg sendte jeg med min venninne kattematen og kattesand jeg hadde igjen. det var litt trist å gjøre det, men jeg kunne jo ikk ha det stående heller. Og dessuten vil det komme godt med til hennes katter.

fikk bilde av 7 stk som hadde flokket seg rundt matfatet. veldig fint å se at de likte maten de fikk. i følge min venninne var kattene tjukke nok som det var, og slak mat som de fikk der var ikke hverdagskost der, som det var her...

Bilde av de 7 rundt matfatet.

disse bildene er tatt bare en uke før Miss døde...

Tine

Middag, kake og kattelek hjemme på en vanlig Lørdag

I dag har jeg vært hjemme hos mamma og spist middag og kake og selvfølgelig "tvangskost" to katter. (Pia og Bajas) prøvde å få Pia til å leke med meg også. Hun lekte litt, og da ble jeg litt overrasket over hvor forsiktig hun var. Ikke klorer hun og ikke biter hun, og om hun skulle finne på å "bite" er det bare lett smaking på deg. Hun har jo ikke noen hjørnetenner oppe stakkars, men jeg hadde ventet meg litt mer biting.

I forhold til miss som tok en hver sjans til å leke og virkelig bet og klorte når hun lekte, er ikke Pia særlig leken av seg. Pia er rolig og kommer å sikler på deg i sofaen og er redd for å gjøre deg vondt i motsetning til miss som satt bak et hjørne å ventet på at noen nakne tær skulle gå forbi. Og løp alt hun orket fra stua og inn på kjøkkenet for så å legge inn en ekstra sving oppover døra inn til vaskerommet. Da var det bare å gå å ta på seg sokker, for da var Miss på krigsstien. Og sånn holdt hun på til hun var ganske gammel. Miss lekte hele livet og kunne finne på å løpe etter ei fjær på en snor selv da hun var gammel og grå. 

En skjelden gang kan jo Pia og Bajas finne på å rive ned huset og virkelig herje løs. men de tar aldri noen andre enn hverandre, og de ser ikke på oss som lekekamerater sånn som Miss gjorde. Noe av grunnen er kanskje fordi Miss var katt alene, og Pia og Bajas har jo alltid hatt hverandre. 

Det med lekingen har jo forandret seg med tiden. Da Bajas var liten var det jo Miss som var målet. Han lekte med halen hennes og plaget henne en smule, men Miss var en snill fostermor og lot han holde på. Også ble han stor og da rev de to ned huset sammen. Så kom Pia som bare var 6 uker gammel. Og bajas var så redd for den lille at han nesten gjorde på seg før han spant ut hver gang hun kom løpende for å leke. Og sånn var det helt til Pia ble ganske så voksen. Pia drev med sposrten skremme livet av Bajas ganske så lenge. Og når hun ikke gjorde det, vasket hun den gamle i ørene. Miss og Pia var ganske så søte der de lå ved siden av hverandre i sofaen.

Nå har det blitt  Bajas som vil leke, men er desverre litt vel hardhendt for Pia, så Pia vil ikke leke så mye som Bajas vil.

Tine

Hvorfor blogg?...

Jeg har lenge tenkt på å lage meg en blogg, men har aldri visst ha jeg ville bruke den på. Og senest dagen før en av de erste dagene i mitt liv tenkte jeg på det med blogg. 30 November  visste jeg hva jeg ville bruke den på.Jeg vil jo selvfølgelig skrive om mer enn bare om min dypt savnede katt. Men til å begynne med mest henne og hvorfor hun har betydd så mye for meg.

Jeg var 6 år da jeg fikk henne, hun var 5 uker og lillebroren min var nesten ett år... For meg har hun vært der nesten hele livet og for broren min, som nå har blitt 20år, har hun vært der hele livet.

Jeg husker så godt at vi var å så på de tre små kattungene som var svarte og hvite (nesten helt like). og hvor stolt jeg var over den lille pusen min. Og hvor hardt jeg tenkte over hva hun skulle hete. Hun fikk navnet Miss fordi hun liknet på katten til Postman Pat.

Jeg visste ikke at hun kom til å følge meg de neste 19 årene av livet mitt da...

Tine