Hetsing av Blomsterhandlere.

I det siste har det vært en del hets av blomsterhandlere. Folk skriver at vi er griske og har liten respekt for medfølelse, sorg osv.

Jeg kan være enig i at stykkprisen for roser kan bli i overkant i perioder, og som regel ser vi dette i julen og spesielt på Valentines day, og det er diskusjoner og misnøye hver gang. Dette kan vi som står å selger, til fingrene blør og toalettbesøk og næring får vente til vi skal hjem ÅTTE TIMER etter begynt arbeidsdag, la gå inn det ene øret og ut det andre for så å glemme det. Men når folk begynner å kalle oss stygge ting og beskylde oss for å være griske i en tid som denne ser jeg rødt. Vi er også mennesker og absolutt ingen maskin. Vi har faktisk følelser vi også. Å lire ut av seg dritt til en medarbeider i blomsterbutikk fører ikke til annet enn forsuret miljø og undring over hvilket ben du som kunde sto opp med i dag.

De fleste blomsterbutikker har fått ekstra levering og kalt inn flere medarbeidere for at dere skal få kjøpt blomstene deres. Også er det sånn at det faktisk er tomt for de blomstene som er til normal pris og isteden for å ikke ha noen ting som helst bestilles første sortering, for om vi ikke har roser så blir dere sure og misfornøyde da også. Første sortering er ikke billig, det er faktisk veldig dyrt og koster det hvite ut av øyet innimellom og jo mindre de har på lager jo dyrere blir det.

Det har seg jo sånn at vi også må ha så butikken går rundt, vi skal også betale moms av alt vi selger, betale husleie og vi som jobber der skal også ha betalt. Og når vi må ha fler på jobb enn normalt betyr det mer penger ut i lommene til arbeiderne (ikke at jeg ikke liker det, det er jo ganske fint å få noen ekstra timer.)

Så til dere som mener vi er griske: Man blir ikke rik av å være i blomsterbransjen. Dette gjør vi fordi vi elsker jobben vår. Gleden av å sette sammen en fin bukett eller lage en dekorasjon betyr mye for oss. For ikke å snakke om å se fornøyde mennesker fordi vi klarer å avdekke behovet og selge dem noe de er svært fornøyd med.

Så vær så snill å ikke ødelegge arbeidsgleden vår med hets fordi prisene stiger. Dette er ikke noe vi velger selv...

Mitt lille land!

De siste dagene har de fleste brukt på å hvalfarte til oslo med blomster og lys for ikke å snakke om å titte på de konstante nyhetene og tenke over hva som har skjedd.

Jeg tror ikke det har gått helt opp for oss hva som har skjedd her i vårt lille fredlige og trygge land. Hos oss her i Norge... I dag har så og si hele Norge gått i tog med blomster og fakler, vært innom kirker og tent lys, snakket med venner og familie, og det hjelper jo litt på å forstå hva som har skjedd.

Dette vil alltid vare en dag vi kommer til å huske. Men jeg håper vi klarer å glemme han som har gjort dette mot oss.

I morgen går turen til Oslo for å se på blomsterhavet og kanskje gjøre det noen blomster større også.

Dette er så stort at det er vanskelig å utrykke eksakt hva man føler.

Rufus.

Rufus er født på våren 2009 og flyttet fra et hjem med mye rus til dyre...  Der lå han for det meste og sov i en kurv. ikke fikk han særlig med oppmerksomhet heller, men livet lysnet for Rufus og broren da de flyttet til Nordstrand. Da de flyttet fikk de også nye navn, og Rufus ble hetende Einar mens broren fikk navnet Trygve. De bodde ikke så lenge på Nordstrand før de flyttet til Aurskog sammen med matfar. I dette huset var det både andre katter og barn. Dette virket positivt på Einar som lekte med de andre unge kattene så busta føyk og koppestellet gikk veggimellom, men da Einar og Trygve var litt over et halvt år skjedde det en tragedie som gjorde at politiet tok huset og kom for å fange inn alle sammen. Men først lot de alle sammen være innesperret inne i huset i tre uker. Da politiet kom for å hente alle vennene til Einar og Trygve ble Einar så redd at han løp ut mens halsbåndet hans lå igjen i andre etasje i huset, røket tvers over. Politiet gjorde ikke noe mer for å få tak i Einar og lot han klare seg selv. De  visste ikke at Einar ikke var vandt til å være ute og var faktisk littegranne redd for dette utegreiene. Einar klarte seg heldighvis og bodde i huset i tre mnd og spiste ut av en forsekk og sov i senga på soverommet.
Da matmor kom tilbake til huset tok det et halvt år før Einar turte å komme inn og være sammen med henne isteden for å snike rundt. Men da hadde jo de andre vennene til Einar også kommet hjem, men siden Einar var så redd ville ikke de andre være venner med Einar lenger så derfor fikk han mye juling. Han ble sittende oppe på kjøkkenskapene til slutt i frykt for å komme ned. Matmor syntes så vanvittig synd på Einar og visste ikke hva hun skulle gjøre. Helt til en dag i begynnelsen av juli et og et halvt år etter tragedien da matmor var på besøk hos en venninne og fortalte om Einar. Hun også syntes synd på Einar så hun bestemte seg for å gi Einar et nytt hjem. Så nå har han flyttet til Vinterbro og har begynt et nytt liv.
Nå er Einar 2 år og ganske så stor gutt, men ikke oppi hodet... Han er redd for andre katter, mennesker, ute og ukjente lyder (alt fra stemmer til musikk og byggelyder utenfra) men utenom det er Einar en utrolig søt og sosial katt som leker og kommer for å snakke med deg. så jeg håper Einar vil få et bedre liv på Vinterbro og at han med tiden vil tørre å gå ut uten å ha med seg støtte.

Baby besøk og ny pus...

Nå i helgen har jeg hatt besøk av en god venninne jeg forøvrig skal på ferie med også i slutten av August. Hun hadde med seg sin sønn på 4 mnd, som også skal være med på ferie, og vi hadde tenkt oss på stranda i dag. Men sola dukka aldri opp slik værmeldinga sa den skulle.

Uansett hadde vi det koselig å skravla masse, og jeg har jo selvfølgelig dulla litt med Vincent som er sønnen.

Også kom vi til slutt inn på katter. hun har jo mange katter og hadde en som ikke hadde det noe bra stakkars. Han var konstant engstelig og satt oppe på kjøkkenskapene i frykt for å få juling av de andre... Så nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Men løsningen er ikke så langt unna som man tror noen ganger. Og det er jo veldig fint for Einar, som katten heter.

Siden min venninne ikke har noen bil kom mamma å kjørte henne hjem tidligere i dag, og i samme slengen tok vi med Einar tilbake. Så nå ligger han på teppet og sover etter en times biltur og to timer med skremt jakt etter å finne en plass å gjemme seg her hjemme. for ikke å snakke om hvor flink han har vært til å hjelpe meg med å finne litt støv som har gjemt seg her og der.

Einar er en veldig sosial og koselig pus å ha rundt seg. han ligger gjerne på fanget eller fisker etter ting som ligger under sofaen. Men han kan finne på å gjøre litt dumme ting når angsten tar han og han leter etter plasser å hjemme seg. han har allerede sitti fast mellom sofaen og veggen og ramla ned bak ei hylle og vikla seg inn i ledningene til sterioen... Kløna... Håper virkelig disse anfallene gir seg med tiden og at han blir en rolig pus som ikke er redd for å gå ut.

Så i morgen skal jeg finne en dyrebutikk og kjøpe børste skåler og noen leker til han tenker jeg.

Dette er da Einar