En venn

En gang i november fikk jeg en nettvenn. En venn jeg har snakket mye med, og ofte. Gjerne om ting som kan være godt å snakke om med en utenforstående. Denne vennen følte jeg på en måte en absurd trygghet hos. Jeg kunne snakke om alt. En venn jeg hadde følelse av at hadde bagasje fra hva livet kan bringe. Og etter hvert fikk jeg også bekreftet at det stemte.

Jeg har aldri sett på denne vennen som noe mer enn en venn, men litt fjas har det jo vært om tidligere liv osv.

Det har vært mye prat om å møte denne vennen, men det ble liksom aldri noe av. Så jeg tenkte at det aldri kom til å skje.

Helt til Fredag 20 juni, og jeg ble spurt om jeg ville møte min venn i Oslo. Joda, jeg ville jo det, men jeg trodde jo egentlig ikke det kom til å skje nå heller. Og samtidig ga jeg jo egentlig litt faen også... men så satt jeg altså på toget til Oslo dagen etter.

Jeg har vel aldri vært så nervøs og spent på å møte noen før. Men den dagen er jeg sikker på at hjertet mitt hadde galoppert ut av brystet mitt om det kunne. Jeg hadde ingen forventninger, men var fryktelig spent. For jeg skulle møte den vennen, fra en plass oppi nord, som jeg hadde snakket så mye med.

Jeg kom fram til Oslo 20 minutter før vennen min, og var veldig glad for det. For jeg var faktisk grusomt spent, og en smule nervøs, blandet med trøtthet og sult... det betyr jo bare en ting: dårlig ånde...

Så jeg gikk meg en tur gjennom Rimi, og fikk med meg en pakke kokt skinke, en iskaffe og en flaske vann. folk må jo ha syntes jeg var en merkelig skrue som sto der midt på Oslo s og gnagde meg gjennom en pakke kokt skinke i rekordfart, etterfulgt av en iskaffe på styrten. Men uansett hvor merkelig enkelte kanskje syntes det var, så gjorde det nytta si. Jeg ble mett, og jeg våknet litt mer.

Så ringte min venn og spurte hvor jeg er. Jeg fortalte at jeg sto utenfor spor 10... og der sto jeg og så mot spor 10 i en evighet... jeg hadde jo erfaring med at denne vennen gjerne "skal bare" og er "født noen timer for sent"... men så dukket det opp en høy tynn mann med litt for kort bukse. Det er min venn. Jeg tvilte ikke et sekund på det! Det tok litt tid før han så meg. Jeg så han gå fram og tilbake under skiltet for spor 10. La merke til at min venn er en noe rastløs sjel... han gikk fram og tilbake mens han så seg om. Han så meg åpenbart ikke der jeg sto, bare fem meter unna. Han begynte å klappe på lommene sine etter telefonen mens jeg gikk bort til han. Han krasjet nesten i meg da han oppdaget meg...

Jeg ble møtt med et noe nervøst smil og et kyss. Det var litt rart med det kysset. Og det var rart å endelig møte han.

Det ble til at vi gikk til festningen og ble sittende der en stund å snakke om forskjellige ting. akkurat som om det skulle vært på nett. Bortsett fra at dette var i det virkelige liv. Flere litt stive kyss fulgte. samt litt klemming... så ble det kaldt, og tresmaken i rumpa meldte sin ankomst. Det ble på tide å bevege litt på seg, og vi endte opp på grand hotell, på jakt etter baren på toppen. Jeg var noe skeptisk, og det merkbart også, men jeg fulgte etter med en spøkefull tone om at jeg kanskje burde snu og stikke av før det var for sent. Men baren ble funnet og kaffe og brus ble inntatt. Og selvfølgelig mer prat, litt keitete forsøk på varming, og flere kyss, som ikke var så stive lenger. Vi ble sittende sånn å snakke lenger enn vi trodde, og tiden for å vende nesa mot toget kom så fort... Hvor ble det av tiden? Jeg var ikke i tvil om jeg likte denne mannen veldig godt. Bedre enn jeg hadde regnet med... men bak i hodet surret jo tanken om å gi litt faen, og ta litt lett på ting enda.

Jeg ble med på toget tilbake til Østfold sammen med han, men ikke hjem til Sarp... dette var jo planlagt, og jeg tenkte ikke så mye på hva som ventet meg mens vi pratet bort de tjue minuttene fra Oslo til Ski. Heller ikke da vi pratet bort bussturen fra Ski til Askim. Eneste jeg la meg i merke var at det var litt vel kaldt i Ski den natten, og at å se på at veien snodde seg i mørket foran bussen var veldig beroligende og behagelig. Eller var det mannen ved siden av meg som hadde den effekten på meg? uansett var jeg ikke oppmerksom på det da.

Bussturen tok slutt, og i Askim var det kaldt. Grusomt kaldt! Så det ble naturlig med en litt tettere varming. Men det skjedde noe under den varmingen der. Noe jeg over hodet ikke hadde forventet. Jeg følte jeg hørte til der, inntil han, med armene rund han under jakka. det ble mer kyssing... på grensa til klining! Og de var langt fra stive nå...

Det ble lite soving den natta, og da jeg ble kjørt hjem kvelden etter, og han dro i halv tre tiden på natten hadde møtet vårt vart i langt over 24 timer. Og jeg lurte på når jeg så han igjen. Og så han igjen gjorde jeg... To dager etter...

Jeg klarte nesten ikke tenke på annet. (Det klarer jeg ikke enda) Det var som å være fjorten år igjen, men jeg er ikke fjortis lenger, og livet er langt fra bekymringsløst. Det gjelder også kjærlighetslivet...

Men jeg tør påstå jeg fant mannen jeg hørte til hos den kvelden i november. Jeg visste det bare ikke da...

Nytt hjem...

Einar trenger et nytt hjem til jul... Jeg har kanskje drøyd det her i lengste laget, da jeg er veldig glad i Einar. Og helst vil ha han selv, men dette går ikke da han ikke vil trives der jeg skal flytte til.

Einar er 2 år og en svært kosete og omgjengelig katt, men han trenger masse skog og et hjem uten andre katter eller hunder.

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg (Rufus 22.7.11) har Einar opplevd mye vondt i sitt korte liv, og jeg har ikke hjerte til å utsette han for mer vondt. Jeg har jo blitt veldig glad i han den korte tiden han har bodd hos meg, og han har forbedret seg mye på denne tiden. Så jeg håper jeg finner et godt hjem til han før julen begynner. Einar er katerert, og er glad i å være ute. Men liker også å ligge sammen med deg i sofaen eller i senga om han får sjansen.

Siden han er litt nervøs og redd av seg er det viktig å bruke tid på å bygge opp tillitt og la han "bo seg inn" før han får gå ut på oppdagelsesferd.

Så om Du har lyst til å gi Einar et nytt hjem eller lurer på noe er det bare å ringe meg på tlf 48 35 25 91

Mamma

Jeg kunne aldri hatt noen bedre mamma. Da jeg var liten klarte hun å presse meg til å komme dit jeg er i dag. Hun har mange ganger sloss med meg for å få meg til å gjøre ting, og der og da har mamma vært verdens verste. Men nå som jeg har blitt eldre og mamma bjeffer fordi jeg ikke gjør noe jeg ikke har noe lyst til, er jeg veldig glad for at hun gjør akkurat det. Men mamma kan mer enn bjeffing, hun er varm og kjærlig. Hun klarer å få meg til å sette ord på følelser det er vanskelig å sette ord på. Og ut i fra det klarer hun å lede meg i den retningen jeg vil i.

Jeg må jo si jeg har et spesielt og godt forhold til mammaen min. Hun min venninne. Jeg kan snakke med mamma om alt, jeg kan bli full sammen med mamma, dra på shopping i Londons gater eller her hjemme i oslo.

Men mest av alt er hun mammaen som trøster meg og snakker med meg når jeg har det vanskelig og ikke helt vet hvordan jeg skal kjempe mine egne kamper. Og når jeg er syk kommer hun og steller med meg og tar meg under sin trygge vinge til jeg er frisk igjen og klar for å fortsette livets reise. Hun er også grunnen til at jeg har hatt mulighet til å binde et så sterkt bånd til en katt som jeg har gjort. For jeg har hatt verdens beste katt, og den katten vil alltid være med meg i hjetet mitt.

Jeg vil kanskje miste noen personer ut av livet mitt, men mammaen min vil jeg alltid ha på godt og vondt.

Så mamma, jeg er utrolig glad i deg og din varme og omsorg for meg betyr alt i verden.

Da jeg kom hjem...

Jeg forventet det verste. Min lille kattebaby hadde tross alt vært hjemme alene to netter med de beste tingene hun vet om i verden. grønne planter, vase med vann og roser, og nyvaska klær på tørkestativet.

Det er jo ingen hemmelighet at babyen min er en tyv, så jeg forventet å finne klesvasken utover soveromsgulvet, (bra jeg støvsugde før jeg dro) jord, glasskår og vann utover  stuegulvet/kjøkkengulvet (enda godt jeg har flislagt gulv) og påtygde grønnplanter og roser som ligger strødd utover. Disse også påtygd. Men alt var i sin skjønneste orden da jeg kom hjem. Og det beste av alt var jo at det luktet klesvask når jeg åpnet døra.

 Normalt pleier jo denne tyven å stjele alt fra store badehådklær til truser fra skittentøyet. hun har tidligere stjålet en del doruller også. Så hva har den lille rakkeren gjort for noe mens jeg har vært borte tro, hun kan jo ikke ha sovet hele tiden? Eller har oppdragelsen min gitt utbytte, og at hun har lekt med andre ting isteden for å gjøre hyss?

Uansett morro med babypus i hus!

Raser rundt som en tulling det ene øyeblikket, og sover på fanget ditt i det neste :)

Følelser som er for store til å beskrives.

 Hvordan skal man klare å vise og forklare hva man føler for en annen?

Det kan være uendelig vanskelig noen ganger. Du sitter å tenker og tenker men kommer ikke på noe som er bra nok... Og når du endelig etter mye tenking kommer på noe som kan få den andre til å forstå, bestemmer du deg for å gå og si akkurat det, men så blir du stående og ikke si noen ting. Du står rett og slett og lurer på hva du skal si igjen, for det du hadde tenkt til å si virker så dumt og patetisk. Så da lar du vær, og er like langt.

Enkle ord som "jeg er glad i deg" er ikke nok, for det er så mye mer...

Da har september begynt med rein, vind og vissent løv... Og det merker man når man kommer hjem fra en uke på solfylte og varme Malloca og ha sklidd i jørma og forstua foten på vei til jobb. Med forstua fot følger det jo med sykemeldig og stillesitting med foten på bordet mens regnet kommer ned som strikkepinner.

Nå har det gått en uke, og jeg har vel vært litt for aktiv, da jeg trodde foten ville bli fort frisk. Der tok jeg feil... Så nå var det fy på lanken og streng beskjed om å ikke vandre rundt for mye.

Så da sitter jeg her da med forstua fot og drikker tranebærjuice og spiser nonstop. Einar pleier å velge den spennende skogen fremfor meg og sofaen og Petronella velger stort sett å leke.

Må si jeg gleder meg litt til å få gått på jobb og begynne å trene igjen nå...

Men jeg har jo noen bilder av en gammel frøken jeg kan sysle litt med.

 Også er det jo alltid fint å vite at man blir tenkt på.

God høst folkens!

Kjærlighet og skuffelse.

Du oppdager en tiltrekning.

Sommerfuglene våkner til liv, så faller du.

Du glemmer tid og rom, og sju timer blir til et kvarter.

Vinter blir plutselig til sommer. Hvor ble det av tiden?

Du har glemt og fortrengt fornuften og gitt plass til kjærligheten. Brukt all din tid på den.

Men fornuften kjemper seg vei. Til slutt kommer den fram.

Det gjør så uendelig vondt. Det er som et verkende sår i brystet.

Du prøver å lindre smerten ved isolasjon.

Du har rett og slett såret deg selv, og er uendelig skuffa.

Over deg selv og over at det ikke gikk som du ville.

Men kjærligheten vil altid være der.

Dette var noe spesielt, noe du kanskje ikke kommer til å finne igjen.

Det er mange der ute, men ingen som han.