Du oppdager en tiltrekning.
Sommerfuglene våkner til liv, så faller du.
Du glemmer tid og rom, og sju timer blir til et kvarter.
Vinter blir plutselig til sommer. Hvor ble det av tiden?
Du har glemt og fortrengt fornuften og gitt plass til kjærligheten. Brukt all din tid på den.
Men fornuften kjemper seg vei. Til slutt kommer den fram.
Det gjør så uendelig vondt. Det er som et verkende sår i brystet.
Du prøver å lindre smerten ved isolasjon.
Du har rett og slett såret deg selv, og er uendelig skuffa.
Over deg selv og over at det ikke gikk som du ville.
Men kjærligheten vil altid være der.
Dette var noe spesielt, noe du kanskje ikke kommer til å finne igjen.
Det er mange der ute, men ingen som han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar