Det å ta avgjørelsen om å avlive sin kjære firbente venn kan være tøff og smertefull. Og slik man ønsker det skal skje, vil mest sannsynlig ikke skje. Sånn ble det da Miss døde. Jeg ville hun skulle få en naturlig og fin død slik katten til sjefen min fikk. Han fikk en naturlig død hjemme i kjente omgivelser. Slik ville jeg Miss skulle få dø også. Og om hum måtte avlives ville jeg dyrlegen skulle komme hjem til oss. Ingen ting av dette gikk i oppfyllelse…
Vi kunne jo selvsagt tatt henne med oss hjem igjen for å få besøk noen dager etter, men der og da føltes det helt feil, og det føles feil enda. Det ville rett og slett vært egoistisk å gjøre det, slik som situasjonen var.
Hun klarte jo ikke å ta til seg næring og hadde veldig vondt ut fra hva dyrlegen fant nede i halsen hennes. Og når slike ting oppstår er det ikke så viktig hva man selv ønsker, men hva som er best for den firbente.
Jeg vil alltid plage meg, og være sårt å tenke på, at Miss hadde vondt den siste tiden. Og mest sannsynlig var sulten fordi hun ikke klarte å ta til seg næring.
Det er da man tenker og ønsker at dyrene kunne si med ord hva som plager dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar